Konfeksjonstiden i Norge var en periode på 1900-tallet da det norske klesindustrien gikk gjennom en betydelig vekst og utvikling. Konfeksjonstiden begynte på 1920-tallet og varte frem til midten av 1960-tallet.
Under konfeksjonstiden ble det etablert mange klesfabrikker i Norge, spesielt i de store byene som Oslo, Bergen og Trondheim, men kompetansen fantes i hver bygd - gjerne i en kjeller eller et loft. Klesindustrien ble en viktig del av norsk økonomi, og det ble produsert en rekke forskjellige typer klær, fra enkle arbeidsklær til mer eksklusive festdrakter.
Konfeksjonstiden var også en tid da det norske folkets klesstandard økte betydelig. Flere og flere fikk råd til å kjøpe klær av høyere kvalitet, og det ble vanligere å ha flere forskjellige klestyper i garderoben.
I løpet av konfeksjonstiden ble det også etablert mange klesbutikker i Norge, noe som gjorde det enklere for folk å handle klær. Konfeksjonstiden bidro til å forme den norske moteindustrien slik vi kjenner den i dag, og klesproduksjon og -salg fortsetter å være en viktig del av norsk økonomi.
Hvorfor endte konfeksjonstiden i Norge?
En av hovedårsakene var at klesindustrien ble utfordret av konkurranse fra andre land, spesielt fra land i Asia med lavere lønnskostnader. Dette førte til at mange norske klesfabrikker ble tvunget til å legge ned eller flytte produksjonen til utlandet.
En annen årsak var at folk begynte å handle klær på andre måter. Det ble vanligere å handle klær i store kjøpesentre eller på nettet, i stedet for å besøke spesialiserte klesbutikker. Dette førte til at mange klesbutikker måtte legge ned eller endre sin forretningsmodell.
Til slutt kan det nevnes at moteindustrien endret seg i løpet av konfeksjonstiden. Det ble mer fokus på motetrender og mindre fokus på funksjonelle og holdbare klær. Dette førte til at mange klesfabrikker måtte tilpasse seg denne utviklingen for å overleve.
Alt i alt var det en kombinasjon av økt konkurranse, endringer i måten folk handlet klær på og endringer i moteindustrien som førte til at konfeksjonstiden i Norge endte på 1960-tallet.
Klesindustrien i dag
Mange klesprodusenter har outsourcet produksjonen til land med lavere lønnskostnader, noe som har ført til en globalisering av industrien. Klesindustrien er en høy konkurranseindustri, med mange aktører som konkurrerer om kundene. Dette har ført til at mange produsenter har måttet senke prisene for å kunne holde seg i marked, i tillegg til å skape trender for å presse forbruket opp.
Dette har ført til at begrep som "klesskam" har dukket opp. Med flere motetrender i året, til og med i uka fører til overproduksjon og overforbruk. En gjennomsnittsperson i dag kjøper 60% flere klær enn for 15 år siden. Samtidig beholder vi klærne bare halvparten så lenge som før.
Dette vil vi gjøre noe med!
Norsk ull
Vi bruker norsk ull som en ressurs, på grunn av ullas egenskaper. Norsk ull er slitesterk, naturlig vannavvisende, nupper lite og har veldig god spenst og glans. Dette gjør at plagg og tekstiler vil holde på form og fasong over tid. I tillegg er Norsk ull egnet svært godt til ytterklær.
Tidløs
Plagg og tekstiler i ull har lang levetid og inngår i et mer bærekraftig forbruk. Både strikkegensere og bunader er gode eksempler på plagg som går i arv. Vi er inspirert av konfeksjonsindustrien på midten av 1900-tallet da klær gikk i arv og man hadde den ene kåpa man brukte på skitur, i kirka, luking i hagen eller på fest. Ved å basere modellene på gamle modeller oppnår vi et tidløst design. Signaturmønstre og levende fargebruk, kombinert med funksjonelle former og materialer av høy kvalitet, resulterer i plagg med hvert sitt unike uttrykk.
Vi vil tilbake forbruksmønsteret og kvaliteten som var på 50-,60-,70-tallet (midcentury).
Nå, som da, for alltid, Kaape!
Comments